Ny Tid trykker denne uka artikkelen Globalt krav om Verdensparlament — filmen World Vote Now er en dokumentar om arbeidet og behovet for et globalt demokrati.

Se traileren her:

Se hjemmesiden www.worldvotenow.com for mer info om filmen.

Les mer om globaldemokrati:

The best way to give the poor a real voice is through a world parliament (George Monbiot, kommentar i The Guardian, 2007)

Tid for nytenkning (Ny Tid, 2008)

Et nytt verdensparlament (Erik O. Eriksen, kommentar i Dagbladet, 2009)

Foto: Worldvotenow.com

Maktesløsheten etter klimaforhandlingene i København gir ny næring til debatten om et verdensparlament. Også innad i EU diskuteres nå globaldemokrati.

Hver eneste dag avgjøres din hverdag av organisasjoner som FNs sikkerhetsråd, Verdensbanken, IMF og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men ingen av beslutningene tas av folkevalgte. Beslutninger treffes globalt – uten en global offentlighet. Kravet om et verdensparlament bestående av folkevalgte representanter øker i takt med de globale utfordringene vi står overfor.

– Ideen om et verdensparlament får desverre ofte næring gjennom kriser; klimakrisen har vist oss behovet for en global organisasjon som følger opp miljøspørsmålene, sier Kjartan Almenning, leder for organisasjonen Én Verden.

[ Denne artikkelen stod på trykk i Ny Tid 12.mars 2010. Tegn abonnement nå. ]

Finanskrise, klimakrise og matkrise – alle er globale kriser uten én folkevalgt forsamling med myndighet eller makt til å utstede lover eller retningslinjer for å dra verdenssamfunnet i én retning. Og det finnes ikke én rettsinstans som eventuelt kunne sanksjonere brudd på internasjonal lov.

Én Verden er tilsluttet World Federalist Movement og jobber for et internasjonalt rettssamfunn med basis i folkeretten – og én global demokratisk føderal enhet under ledelse av FN. Klimaforhandlingene i København ga et eksempel på overnasjonale forhandlinger uten myndighet.

– Vi ser at det ikke diskuteres sanksjoner eller oppfølging etter klimaforhandlingene i Købehavn i fjor; dess mer verden knyttes sammen dess mer blir behovene synlige, sier Almenning til Ny Tid.

23. februar ble det i EU-parlamentet avholdt et debattmøte om mulighetene for et globalt folkevalgt parlament i FN-regi, arrangert av den britiske parlamentsdelegaten Graham Watson og den internasjonale kampanjen for et FN-parlament.

Watson hevdet på møtet at «vi har en global økonomi, men vi har ingen global styring eller en enhetlig visjon om globale spørsmål – det er dette vi må bygge opp». Representanten for det spanske formannskapet, Pau Solanilla, uttalte på det samme møtet at «vi må skape betingelser for denne demokratiske prosessen».

Spania tok over formannskapet etter Sverige i januar, og har da som oppgave å lede Rådet for Den europeiske union – tidligere kjent som ministerrådet. Solanilla uttalte videre at «det er et behov for en parlamentarisk forsamling». Dette skriver den internasjonale kampanjen for et FN-parlament i en pressemelding. Ministerrådet er EUs øverste beslutningsorgan.

EUs ønske om globalt parlament

– Verden har behov for et bedre fungerende internasjonalt demokrati siden mange av de store utfordringene knyttet til miljø, fred og fattigdom krever global samhandling, sier Bård Vegar Solhjell, nestleder i utenrikskomiteen på Stortinget og utenrikspolitisk talsperson for SV. Men han mener det er feil å prioritere arbeidet for et verdensparlament:

– Det er en interessant, men foreløpig ganske utopisk tanke. I første omgang tror jeg vi bør rette kreftene inn mot å få FN til å bli en enda mer effektiv og demokratisk institusjon ved blant annet å gi mer makt til Generalforsamlingen, sier Solhjell.

Både EU-parlamentet, Det Latin-Amerikanske parlementet (Parlatino) og den Afrikanske Union har alle vedtatt støtteerklæringer til arbeidet med opprettelsen av et slikt verdensparlament i FN-regi. EU-parlamentet vedtok i 2005 en resolusjon til støtte for et parlament i FN-regi.

Den Europeiske Union ble i sin tid stiftet på et ønske om en varig fred i Europa. Tilsvarende bygges ideene om et verdensparlament på ønsket om global stabilitet mtp sult-problemer, krig og økonomisk uro. EU-parlamentets delegasjon til klimaforhandlingene i København, Jo Leinen uttrykte sterkt hvordan klimakonferansen i København ble ødelagt av ineffektive mekanismer i FN.

I en felles uttalelse med lederen for det Panafrikanske parlament, Mary Mugenyi, uttalte Jo Leinen at «en parlamentarisk forsamling på FN-nivå, med parlamentariske metoder, åpne diskusjoner og majoritetsavgjørelser ville hjelpe oss i den globale beslutningsprosessen».

– Folkestyre er en krevende øvelse. Ideen om et verdensparlament er idealistisk, men etter min mening naiv. Hvor mange representanter skulle det være der for at ulike synspunkter, ideer, partier fra det enkelte land skulle føle seg representert; 1 million? Hvordan få til en verdensomspennende felles debatt, spør leder for Nei til EU, Heming Olaussen, overfor Ny Tid.

– Jeg skjønner frustrasjonen fra København, men jeg tror forslaget om et verdensparlament kan stå i fare for å ende i sin motsetning; et elitært og autoritært, fjernt og udemokratisk styresett, uten reell folkelig forankring og legitimitet og med kaos som kjennetegn, sier Olaussen.

I København uttrykte Bolivias president, Evo Morales, et ønske om en global folkeavstemning omkring klimaspørsmålet. Han ønsket å spørre befolkningen i verdens nasjoner direkte for å lete etter løsningen; skal vi endre våre konsummønstre, redusere utslippene til én prosent, og bruke penger på klimaløsning framfor krig?

– Det er et demokratisk problem at de som må leve med konsekvensene av en beslutning ofte ikke har makt til å delta i utformingen av den; forrige uke ble det fremstilt som en gladnyhet at Oljefondet har vokst seg større enn noen gang. Men de som merker konsekvensene av god butikk på skatteparadiser, miljøødeleggelser og krig har ikke innflytelse på hvordan Oljefondet forvaltes, sier Emilie Ekeberg, leder for Attac Norge.

– Vi har en globalisert økonomi samtidig som de demokratiske institusjonene i stor grad finnes på nasjonalt plan. Det utgjør et demokratisk misforhold og gjør at for eksempel multinasjonale selskaper og internasjonale finansinstitusjoner kan operere utenfor demokratisk kontroll, sier Ekeberg.

En global utopi

Er et beslutningsdyktig Verdensparlament en utopi?

– Det var ikke mange for 30 år siden som trodde at EU skulle komme dit EU er i dag – med egen myntenhet, en direkte folkevalgt forsamling og en egen president. EU har gjort endel ting vi kan lære av, selv om også EU sliter med sine utfordringer, sier Kjartan Almenning.

Ikke overraskende er Heming Olaussen skeptisk til å benytte EU som positivt eksempel på et overnasjonalt organ. I følge ham preges EU av et demokratisk underskudd, elitestyring og lav valgdeltagelse.

– Befolkningen skal kunne finne informasjon, den skal kunne forstås, prosessene skal være oversiktlige og tydelige, deres synspunkter og stemmegiving skal ha en konsekvens. Etter min mening makter ikke EU overhodet å leve opp til disse kravene. Det snakkes ikke ett språk og det foregår ingen felles debatt mellom de 500 millionerv innbyggerne, sier Heming Olaussen.

– Jeg tror folkestyre krever en form for fellesskap og nærhet for å fungere. Jeg mener man ikke må kaste vrak på FN, men tvert imot styrke det eneste felles rammeverket verden har, sier Olaussen.

Kjartan Almenning fra Én Verden mener at enkelte nasjonale forhold ikke kan godtas dersom man ønsker å delta i det globale parlamentet.

– For å oppnå en demokratisk legitimitet må det stilles krav; for eksempel krav om at valgene foregår åpent og rettferdig. Man bør også kunne diskutere om det er greit å at eksempelvis Kina deltar i en slik forsamling uten å innføre menneskerettighetsreformer i sitt land?

– Og skal en slik global forsamling kunne bryte inn i nasjonale prosesser? Særlig land som opplever sterk økonomisk vekst, igjen som eksempelvis Kina, vil det kanskje være krefter som jobber mot internasjonal deltagelse, mens land som ikke har tilsvarende vekst ikke vil ha noe imot innblanding i nasjonale prosesser, sier Almenning.

Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsperson Morten Høglund mener at disse utfordringene er for store til at et Verdensparlament er realistisk:

– En forutsetning for at vi i det hele tatt skulle begynne å arbeide for en slik ide, måtte være at medlemmene var demokratisk valgt og dermed hadde folkelig legitimitet. En løsning der en del av medlemmene representerer sitt folk direkte og andre er representanter for sin regjering er ingen god løsning, sier Høglund til Ny Tid.

Fra G20 til Verdensparlament

Ulike sosiale bevegelser og sosiale forum har stilt krav om demokratisering av økonomien. Internasjonale organer som G8 og G20 har diskutert løsninger på finanskrisen – og blitt møtt med krav om at økonomisk utvikling må diskuteres blant FNs 192 land fremfor de utvalgte i G20.

Men FNs organer blir ikke prioritert av stormaktene. FNs toppmøte i juni 2009 har blitt karakterisert som en fiasko. Rike land i Nord sendte byråkrater for å møte statsledere fra Sør. Norge sendte en statssekretær fra Erik Solheims bistandsdepartement.

G20, WTO, IMF og Verdensbanken er alle organer bestående av byråkrater – uten demokrati og til dels også lukkede organer.

George Monbiot er en britisk journalist og forfatter som har deltatt i debatten om et utvidet globalt demokrati. Han skriver om en globalisert verden der alt har blitt internasjonalisert – unntatt demokratiet. Demokratiet er fortsatt nasjonsbundet, mens handel og økonomi i stor grad kontrolleres av overnasjonale organer og selskaper.

Han trekker fram fire hovedendringer som må til for en global demokratisering; et demokratisk valgt parlament med myndighet til å vedta lover og resolusjoner, en demokratisert generalforsamling som skal erstatte sikkerhetsrådet, opprettelsen av handelsmekanismer for å unngå akkumulering av gjeld, og en handelsorganisasjon som beskytter de fattigere landene.

Spørsmålet er om noen i det norske Storting nå vil ta grep for å fremme diskusjonen om en global demokratisering – når også EU-parlamentet reiser debatten.

FAKTA: KRAV OM GLOBALDEMOKRATI

» Ulike regionale parlamenter og nasjonalforsamlinger uttrykker ønske om et folkevalgt organ i FN – United Nations Parliamentary Assembly (UNPA).

» Enkelte mener at et verdensparlament kan og bør erstatte FNs sikkerhetsråd – et parlament vil gi FN sårt tiltrengt myndighet og tillit.

» Diskusjoner om parlamentsforsamlingen skal settes sammen av parlamentsmedlemmer fra verdens stater, eller om delegater til verdensparlamentet skal velges direkte.

» Andre mener at globale folkeavstemninger bør kunne holdes, f.eks. om klimatiltak, og at slike folkeavstemninger er tilstrekkelige.

» Både EU-parlamentet, Det Latin-Amerikanske parlementet (Parlatino) og den Afrikanske Union har vedtatt støtteerklæringer til opprettelsen av et verdensparlament i FN-regi.

• Denne artikkelen stod på trykk i Ny Tid 17. mars 2010

Norge har aldri benyttet anledningen til å avslå EØS-direktiver siden avtalen ble undertegnet i 1992. Nå 17 år etter kan Europeisk Ungdom bidra til et historisk veto.

Både Europeisk Ungdom og Unge Høyre ønsker å stoppe datalagringsdirektivet fra EU. Organisasjonen Stopp Datalagringsdirektivet ble stiftet 3. november. I styret sitter både Høyre-medlemmer og representanter for Ja-bevegelsen. Tre uker etter har 5800 mennesker sluttet seg til kampanjen. Organisasjonen er et tverrpolitisk initiativ som ønsker å hindre at direktivet blir norsk lov.

– Direktivet vil medføre utidig lagring av uskyldige menneskers trafikkdata, etter et prinsipp om at noen av dem kanskje kan komme til å gjøre noe kriminelt en gang i framtiden, sier Erlend Sand, leder for Europeisk Ungdom, til Ny Tid.

Arbeiderpartiet ønsker som eneste parti å innføre direktivet i Norge. Partiet Høyre sitter fortsatt på gjerdet, samtidig som sentrale Høyre-representanter har sluttet seg til Stopp DLD. Høyre har havnet på vippen før et første norsk veto – kan Stopp DLD vippe partiet i riktig retning?

– Høyre er tungen på vektskålen i denne saken, og det er skikkelig flaut hvis vi går inn for direktivet, sa Unge Høyre-leder Henrik Asheim til Aftenposten 30. oktober.

Datalagringsdirektivet pålegger lagring av trafikkdata for e-post, sms og internett-bruk. Informasjonen skal lagres i minst seks måneder, maksimalt i to år. Kritikerne mener at direktivet innebærer et digitalt overvåkningssamfunn.

– Datalagringsdirektivet vil føre til det mest omfattende overvåkningsregimet i norsk historie! sier Lars-Henrik Paarup Michelsen fra Stopp DLD, til Ny Tid.

]]> http://www.filtermedia.no/museet/2009/11/historisk-sjanse/feed/ 0 http://www.filtermedia.no/museet/2009/07/nei-til-datalagringsdirektivet/ http://www.filtermedia.no/museet/2009/07/nei-til-datalagringsdirektivet/#comments Mon, 20 Jul 2009 19:12:56 +0000 Terje Karlsen http://www.filtermedia.no/museet/?p=1254 EU er i ferd med å innskrenke og true nordmenns personvern.

En mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling – si nei til datalagringsdirektivet!

Initiativtaker: CarlChristian.net

Følgende støtter saken og har samme eller et lignende innlegg på sin blogg – gjør det du også!

Vidar Haagensen, journalist
Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat – Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger Knut Johannessen
Virrvarr; Blogger Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Statistiker – valgprognose
Bjørn Magne Solvik, høyremann i Nordkapp
Erlend Sand, Leder Europeisk Ungdom
Bjørn Stærk, Blogger
Bjørge Solli, Blogger
Bjørn Smestad, Lærer
Odd Bovim, Blogger & advokat

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS

“Regjeringa må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden.

Sommeren 2008 står kun skjelettet igjen av Palast der Republik. I dag er tomta et krater med Unter den Linden som nærmeste nabo. Foto: Terje Karlsen.

Berlin er Europas store metropol. Dette er byen som kunne ha vært hovedstaden i Europa om historien ikke hadde tatt slike brutale veier de siste 100 åra. I dag tviler Berlin på sin egen rolle.

I månedsskiftet april-mai reiser jeg noen dager til Berlin. I forkant har det dukket opp en nysgjerrighet på å lage en reportasje om Palast der Republik eller Tempelhof flyplass.

Det er spennende med denne metropolen midt i Europa – og hvordan Berlin har utviklet seg etter murens fall. Byen er full av symboler som forteller om denne utviklingen.

Jeg ble nysgjerrig på å skrive en reportasje om Palast der Republik – DDRs gamle republikkpalass, som ble bygget i 70-tallets glorete arkitektur, men med østblokkens egen monumentale vri. Brutalismen stod sterkt i DDR – og inspirerte arkitektene bak det nye palasset.

Republikkpalasset ble endelig revet i 2008 og det skal nå reises en kopi av det slottet som for nesten 60 år siden ble revet for å gjøre plass til republikkpalasset. Det gamle Palast der republik var i seg selv veldig spesielt: Bygningen rommet parlamentsbygning for DDR – OG bowlinghall! Nå reises det i stedet en kulisse av gammel storhet på den samme tomta.

For Palast der Republik ble reist på en del av området til Berliner Stadtschloss. Slottet var delvis bombet og utbrent etter 2. verdenskrig – men hadde vært mulig å restaurere. Slottet ble likevel revet, til sterke internasjonale protester i 1950.

Tvilens palass

Enkelte i Norge husker republikkpalasset kanskje best på grunn av kunstneren Lars Ramberg. I begynnelsen av 2005 omdannet han bygningen til Palast des Zweifels – ordet «ZWEIFEL» (tvil) i seks meter høye neonlysbokstaver ble reist på bygningens tak.

Klassekampen skrev i 2006 om den endelige avgjørelsen om å rive Palast der Republik. Den gangen var det ikke avklart hva den fremtidige bygningen skal romme – kun at det gamle bygget skulle rives. Argumenter om asbest felte det 35 år gamle palasset, og rivingen ble fullbyrdet i 2008.

Zweifel - 2005. Lars Ramberg lagde installasjonen på toppen av republikkpalasset. Dimensjonene var 6 x 40 meter. Foto: www.larsramberg.de.

I desember 2008 kom New York Times med en god artikkel om rivingen og om prosessen med nybygget. Få seriøse arkitekter meldte seg på i konkurransen om å få tegne det nye slottet. Vinneren ble en italiener ved navn Franco Stella.

Samtidig med rabalderet på museumsøya:

Noen kilometer unna ligger Tempelhof, flyplassen Hitler lagde som et monument midt i Berlin. Flyplassen som holdt Vest-Berlin levende med flybroa.

Det siste flyet tok av fra Tempelhof for i oktober 2008. Og i dag står stedet som et tomt museum – og Berlin gjentar diskusjonene fra Palast der Republik: Hva skal stedet benyttes til nå?

Berlinere diskuterte stort og høyt hva republikkpalasset skulle benyttes til – alle har en mening. Disse diskusjonene dukker nå opp igjen omkring Tempelhof.

The Guardian om [Tempelhof 2004] – [Tempelhof 2008]

Foreløpig står Tempelhof igjen kun som enda et symbol på en metropol som samler på europeiske monumenter.

Berlin var en delt by. Om noen måneder er det 20 år siden murens fall. Disse bygningene – og ikke minst rivningen av enkelte av dem – er interessante å se i sammenheng med Berlins utvikling de siste tjue åra. Både Palast der Republik og Tempelhof er – var – imponerende byggverk som Berlin ennå ikke har avgjort fremtiden for.

Pirker jeg borti dette, så dukker det kanskje opp en reportasje en gang i mai.

Les mer:

Berlin
• Om Zweifel-installasjonen på tvil.no
• Om Zweifel-installasjonen på billedkunstmag.no
• Aftenposten om den endelige nedleggelsen av Tempelhof.
• Kunstprosjekt på Tempelhof.
• Klikk.no om stegningen av Tempelhof.

Reiulf Steen vil hente soldatene hjem fra Afghanistan. Fra demonstrasjonen 24. november 2007. (Foto: Terje Karlsen)

- Jeg har meningsfeller rundt om i Europa som jeg gjerne vil jobbe for et annerledes Europa sammen med. For å få til det må Norge med i EU, forteller Reiulf Steen, og forteller oss samtidig kjernen i hvorfor han ønsker å gå med i EU.

Reiulf Steen er et navn som gir historiske assosiasjoner til Arbeiderpartiets maktstrukturer og posisjon i det norske samfunn. Vi møter opp på trappa hjemme hos Steen med en aldri så liten følelse av respekt for en politisk størrelse som har vært en sentral figur i Arbeiderpartiet i en mannsalder.

Han har vært en aktiv samfunnsdebattant i alle år, i politiske kamper med både Kåre og Gro, og slår du opp i leksikonet under “sosialdemokrat” så blir jeg ikke overraska over om du finner et bilde av Reiulf Steen ved siden av.

De siste åra har Attac vært en viktig arena for Steen. Mange i Attac assosierer ham med ideologisk debatt og sterk kritikk av den nyliberalistiske økonomien mer enn Arbeiderpartiets apparat. Reiulf Steen var nestleder i Attac i 2005-06, og utgjorde den gang Attac-ledelsen sammen med Magnus Marsdal.

Børsspillet

- Terra-saken og de 8 kommunene som har mistet svært mange penger på hedgefonds er et godt eksempel på nyliberalismens herjinger – et godt eksempel på hvorfor vi må ha Attac.

- Det er vilt at kommuner engasjerer seg i denne spekulative virksomheten – at de i det hele tatt har gått inn i aksjehandel og spekulasjon som en inntektskilde.

- Spillet på børsene er blitt akseptert, konstaterer Steen.

Den gamle Arbeiderpartiideologen er frustrert over nedleggelsen av verdiskapende industri i Norge.

- I Norge ser vi mange eksempler. Du har et eksempel i Unionsaken i Skien i 2006 hvor nesten 400 mennesker mistet jobbene sine

- Norske Skog har jo flyttet store deler av produksjonen sin til Kina. Min gamle arbeidsplass, som nå heter Dyno, når jeg jobbet der het bedriften Nitroglycerin Compagniet, har flyttet til Australia.

Reiulf Steen peker ut av vinduet i stua si på vestsiden av Nesodden utenfor Oslo .

- Og du har sementfabrikken på Slemmestad, rett over fjorden her. Den står der fortsatt, men det har ikke vært røyk i pipene der på 20 år, forteller Steen.

- Vi har knapt denne typen industrivirksomhet igjen i landet.

Med disse eksemplene sporer han sin interesse for Attac.

- Jeg var fascinert av Attacs program – et program som i virkeligheten betyr en verden der penger betyr mindre og mennesker betyr mer. Attacs program konkretiserer om internasjonal beskatning, i en verden der Verdensbanken, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og det internasjonale pengefondet (IMF) betyr stadig mer for folks økonomiske hverdag. Programmet fletter det nasjonale perspektivet sammen med det internasjonale perspektivet. Det fascinerer meg.

Internasjonal motkraft

Nyliberalismen er et ord som går igjen mange ganger i løpet av den tida vi er på besøk hjemme hos Steen. For han er klar på årsaken til rasering av både kommunal velferd og verdiskapning i privat sektor. Kritikken rammer også partifeller.

- Fra arbeiderbevegelsen savner jeg en ideologisk avgrensning mot nyliberalismen. Der har mange akseptert et økonomisk system basert på nettopp nyliberalistiske prinsipper, sier Steen.

- Internasjonalister er idealister, men Attac konkretiserer dette. – Vi må gi Karl Marx rett på noen punkter. Kapitalen er internasjonal og krysser grenser, motkreftene må dermed også være internasjonale. Dette kan man også si om Attac, motkreftene må være internasjonale.

- Attac har i norsk sammenheng en unik mulighet til konstruktiv utenrikspolitisk opposisjon. Særlig i forhold til maktens jerntriangel, WTO – IMF – Verdensbanken. Politikken som IMF, WTO og Verdensbanken fører har knapt vært til stede i norsk politisk debatt. Det er kun Attac som reiser disse spørsmålene med noe kraft og energi. For jerntriangelet har enorm makt over verdensøkonomien.

Norsk provinsialisme

- Troen på at Norge kan ha innflytelse utenfor EU er en illusjon. Jeg irriterer meg voldsomt over den norske provinsialismen, som kommer spesielt til uttrykk gjennom at skiftende regjeringer drar på fredssafarier rundt i verden – noe jeg kaller “Bondevik-Solheim-syndromet”. Vi er ikke større enn en bydel i New York. Å holde seg utenfor EU er å isolere seg i verdenssamfunnet. – For vi må vite at norsk EU-medlemsskap betyr lite for EU. Men det betyr mye for Norge.

Selv om Attac ikke har noe standpunkt i EU-saken har Steen i flere tiår vært en profilert ja-mann. Han var også leder for Europabeveglsen en periode på slutten av 80-tallet. Han var deretter ambassadør i Chile, Peru og Ecuador fra 1992-96, men kom tilbake en periode for å kjempe på ja-sidens EU-kampanje i 1994.

- Nyliberalismen kan ikke bekjempes innafor nasjonalstatens grenser. Dette er et strategisk standpunkt for EU og styrker argumentet for en europeisk samling.

- Jeg har meningsfeller rundt om i Europa som jeg gjerne vil jobbe for “et annerledes Europa” sammen med, sier Reiulf Steen, med klar henvisning til Attacs slagord.

Bør Attac ha et standpunkt i EU-saken?

- Nei. Reiulf Steen er kontant og sikker i sin sak.

- At Attac ikke har et standpunkt i EU-saken gir muligheter for en større bredde. Attac bør ikke preges av ødeleggende motsetninger som også vil kunne prege den konstruktive tenkningen.

Unødvendig grunnlov

Reiulf Steen er mer enn litt betenkelig om EUs nylig vedtatte reformtraktat, som går langt i å etablere en grunnlov for unionen. Steen mener at denne traktaten forsøker å grunnlovsfeste en liberalistisk økonomi og et økonomisk system.

- Dette er det samme som om Norge skulle grunnlovsfeste nyliberalistiske prinsipper. Og det er jeg i mot.

- I tillegg mener jeg at det er unødvendig med en grunnlov for EU. Det må eksistere noen praktiske løsninger for stemmeandeler, bestemmelsesrett og så videre, men det kan gjøres uten en grunnlov.

- Det blir en barnslig debatt om alle som er for EU kun skal snakke pent om EU og alle de som er i mot EU kun skal snakke stygt om EU. Vi bør med for å kunne forandre. Noe det i høy grad er behov for. Det i seg selv er en impuls for å være tilhenger av norsk medlemsskap. Jeg har meningsfeller rundt om i Europa som jeg gjerne vil jobbe for “et annerledes Europa” sammen med – for å få til det må Norge med i EU.

Norsk festning

Mange mener at begrepet Festning Europa forteller mye om hvorfor EU er en usosial og usolidarisk organisering? – Norge er et land som selv stenger grensene. Et EU-medlemsskap vil være å åpne opp. Bjarne Håkon Hansen er ekstremt tøff i sin omtale om innvandringspolitikk og han er øverste ansvarlige på området. Se bare på Storbritannia, Frankrike og Tyskland, de har alle tatt i mot mange flere enn oss og er mye mer flerkulturelle samfunn enn det norske.

- Norsk utenrikspolitisk debatt har blitt hemmet av EU-spørsmålet, som har tatt veldig mye plass. I Attac kan man gå forbi EU-spørsmålet.

- Attac kan bidra til et internasjonalt engasjement som er annerledes, og samtidig svært relevant i forhold til utfordringene i vår tid.

Narkotikakrigen

- Utgangspunktet for mitt syn på det som i dag heter EU var fredsprosjektet som det europeiske økonomiske fellesskapet i sin tid var.

Når vi ser på konfliktene i Afghanistan og Irak, mener du at EU har vært et prosjekt for fred?

- Jeg skulle ønske at et samlet EU, på samme måte som Spania, Frankrike og Tyskland gjorde, gikk samlet i mot USAs holdning til konfliktene i Irak og Afghanistan.

- Det skapes en oppfatning av at krigen i Afghanistan skaper forutsetning for et stabilt samfunn, for eksempel kvinners stilling i landet.

- Noen forsterket kamp for likestilling er vanskelig å oppdage. Og 70-80% av befolkningen er analfabeter.

- Se her! Reiulf Steen avbryter intervjuet for å hente en artikkel av Craig Murray (tidligere britisk ambassadør i Usbekistan, journ. anm.) han mener jeg må lese.

- Det er ikke bare soldatene i Afghanistan som er ofre for denne krigen, det er også de på Plata i Oslo. For det er der heroinen ender opp.

- ISAF slåss sammen med krigsherrer som ønsker å ta vare på sin makt. Det er narkotikahøvdingene vi slåss sammen med. Viseforsvarsministeren i Afghanistan er stor innen narkotikaproduksjon. Dette er de vi slåss sammen for og med.

Reiulf Steen har i dag ingen verv i Attac.

- Jeg begynner å bli gammel, snart 75, sier han.

På spørsmål om hvilke saker som opptar ham mest om dagen så er svaret situasjonen i Afghanistan og Irak.

- Og til dels også Midtøsten – og her er Willoch og jeg 100% enige. Vi har benyttet store deler av våre liv til å bekjempe hverandre, men i midtøstenspørsmålet er vi helt på linje.

Sitat:

“Det er ikke bare soldatene i Afghanistan som er ofre for denne krigen, det er også de på Plata i Oslo. For det er der heroinen ender opp.”