- Jeg prøver å lage bøker som ikke er perfekte, bøkene bør være litt rufsete, litt uperfekte. Feilfrie bøker setter for høye krav. Jeg ønsker å inspirere barn til å tegne og fortelle egne historier.

Dette sier tegneren, illustratøren, forfatteren og filmskaperen Annette Saugestad Helland. I høst kommer Annette med sin tredje bok, Tanntyven, den andre boken i rekken om Superpappa og Pelé.

Superpappa og Pelé: Tanntyven

Annette Saugestad Helland holder kurs i animasjonsfilm for barn og er historiefortelleren som vil inspirere barn til å fortelle egne historier og eventyr.

Portrettintervju med Annette Saugestad Helland finner du i første nummer av Magasinet 0-6.

»Se Annettes egne nettsider.

Barnebokforfatteren Annette Saugestad Helland ønsker å inspirere barn til å fortelle egne historier.

- Jeg prøver å lage bøker som ikke er perfekte, bøkene bør være litt rufsete, litt uperfekte. Feilfrie bøker setter for høye krav. Jeg ønsker å inspirere barn til å tegne og fortelle egne historier.

Les dette kåseriet i Magasinet 0-6.

Beskjeden alle foreldre har sett – beskjeden alle foreldre frykter. Lus? I barnehagen? Ikke mitt barn…?

«Det er funnet lus» – i våres lyste meldingen i mot oss. Meldingen lyste alarmerende gult på brun korktavle – og skapte omfattende strakstiltak i hjemmet.

Sengetøy ble kokt, capser og luer ble frosset. Kammer og illeluktende sjampoer. Alle måtte gjennom kuren. Hår måtte klippes….

Morgenen etter var vi sent ute, det var hastverk, som vanlig. Min datter skulle ha sin femte bursdag om et par dager, men det var ingen vei utenom. Lusekrigen måtte gå foran.

- Vi må klippe håret ditt før du går i barnehagen, lille vennen, kom fort deg!

Vannkjemmet lugg ble dratt flatt ned over øya. Saksa gjorde jobben – og lagde en vannrett strek helt øverst. Oppe ved hårfestet.

- Litt kort? spurte min samboer meg. Håret lå på gulvet. Jentungen så på meg med spørrende øyne.

- Litt kort? svarte jeg med samme spørrende tonefall.

Jentungen, som skulle ha bursdag til helga, så seg forskrekket i speilet. I morgenrushet på badet hadde saksa gjort et kjempejafs og håret lignet ikke noe på hverken Disney-prinsesser eller Hanna Montana. Hun satte i et hyl!

- Uæææh! Håret mitt! Jeg vil ikke gå i barnehagen!!

Femåringen fortvilte over tapt lugg til å feste plasttiaraen i, mens min samboers blikk vendte min retning.

- Det var lusa. Krigen mot lusa. Det måtte til, sa blikket hennes.

Dagen etter måtte frisøren rette opp skandalen. Én dag i barnehagen med skamklipt hår fikk holde. Etter noen hundrelapper til frisøren og en tsunami med skryt til vår prinsesse med det manglende prinsessehåret fikk hun trua på at den nye bolleklippen faktisk var ganske så kul.

Helgas høydepunkt var bursdagsfeiringen. Endelig fem år fikk hun masse skryt av store og små bursdagsgjester for sin nye kule sveis – med den litt underlige men veldig korte panneluggen.

- Hvordan går det med lusa – er det fortsatt lusealarm? spurte vi i barnehagen mandagen etter.

- Lusealarm? spurte barnehageassistenten. - Lusealarm? flirte hun.

- Men det var jo bare aprilsnarr! Vi trodde da ingen gikk på den…

Terje Karlsen,
journalist i Magasinet 0-6