Moderna Museet

Maktesløsheten etter klimaforhandlingene i København gir ny næring til debatten om et verdensparlament. Også innad i EU diskuteres nå globaldemokrati.

Hver eneste dag avgjøres din hverdag av organisasjoner som FNs sikkerhetsråd, Verdensbanken, IMF og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men ingen av beslutningene tas av folkevalgte. Beslutninger treffes globalt – uten en global offentlighet. Kravet om et verdensparlament bestående av folkevalgte representanter øker i takt med de globale utfordringene vi står overfor.

– Ideen om et verdensparlament får desverre ofte næring gjennom kriser; klimakrisen har vist oss behovet for en global organisasjon som følger opp miljøspørsmålene, sier Kjartan Almenning, leder for organisasjonen Én Verden.

[ Denne artikkelen stod på trykk i Ny Tid 12.mars 2010. Tegn abonnement nå. ]

Finanskrise, klimakrise og matkrise – alle er globale kriser uten én folkevalgt forsamling med myndighet eller makt til å utstede lover eller retningslinjer for å dra verdenssamfunnet i én retning. Og det finnes ikke én rettsinstans som eventuelt kunne sanksjonere brudd på internasjonal lov.

Én Verden er tilsluttet World Federalist Movement og jobber for et internasjonalt rettssamfunn med basis i folkeretten – og én global demokratisk føderal enhet under ledelse av FN. Klimaforhandlingene i København ga et eksempel på overnasjonale forhandlinger uten myndighet.

– Vi ser at det ikke diskuteres sanksjoner eller oppfølging etter klimaforhandlingene i Købehavn i fjor; dess mer verden knyttes sammen dess mer blir behovene synlige, sier Almenning til Ny Tid.

23. februar ble det i EU-parlamentet avholdt et debattmøte om mulighetene for et globalt folkevalgt parlament i FN-regi, arrangert av den britiske parlamentsdelegaten Graham Watson og den internasjonale kampanjen for et FN-parlament.

Watson hevdet på møtet at «vi har en global økonomi, men vi har ingen global styring eller en enhetlig visjon om globale spørsmål – det er dette vi må bygge opp». Representanten for det spanske formannskapet, Pau Solanilla, uttalte på det samme møtet at «vi må skape betingelser for denne demokratiske prosessen».

Spania tok over formannskapet etter Sverige i januar, og har da som oppgave å lede Rådet for Den europeiske union – tidligere kjent som ministerrådet. Solanilla uttalte videre at «det er et behov for en parlamentarisk forsamling». Dette skriver den internasjonale kampanjen for et FN-parlament i en pressemelding. Ministerrådet er EUs øverste beslutningsorgan.

EUs ønske om globalt parlament

– Verden har behov for et bedre fungerende internasjonalt demokrati siden mange av de store utfordringene knyttet til miljø, fred og fattigdom krever global samhandling, sier Bård Vegar Solhjell, nestleder i utenrikskomiteen på Stortinget og utenrikspolitisk talsperson for SV. Men han mener det er feil å prioritere arbeidet for et verdensparlament:

– Det er en interessant, men foreløpig ganske utopisk tanke. I første omgang tror jeg vi bør rette kreftene inn mot å få FN til å bli en enda mer effektiv og demokratisk institusjon ved blant annet å gi mer makt til Generalforsamlingen, sier Solhjell.

Både EU-parlamentet, Det Latin-Amerikanske parlementet (Parlatino) og den Afrikanske Union har alle vedtatt støtteerklæringer til arbeidet med opprettelsen av et slikt verdensparlament i FN-regi. EU-parlamentet vedtok i 2005 en resolusjon til støtte for et parlament i FN-regi.

Den Europeiske Union ble i sin tid stiftet på et ønske om en varig fred i Europa. Tilsvarende bygges ideene om et verdensparlament på ønsket om global stabilitet mtp sult-problemer, krig og økonomisk uro. EU-parlamentets delegasjon til klimaforhandlingene i København, Jo Leinen uttrykte sterkt hvordan klimakonferansen i København ble ødelagt av ineffektive mekanismer i FN.

I en felles uttalelse med lederen for det Panafrikanske parlament, Mary Mugenyi, uttalte Jo Leinen at «en parlamentarisk forsamling på FN-nivå, med parlamentariske metoder, åpne diskusjoner og majoritetsavgjørelser ville hjelpe oss i den globale beslutningsprosessen».

– Folkestyre er en krevende øvelse. Ideen om et verdensparlament er idealistisk, men etter min mening naiv. Hvor mange representanter skulle det være der for at ulike synspunkter, ideer, partier fra det enkelte land skulle føle seg representert; 1 million? Hvordan få til en verdensomspennende felles debatt, spør leder for Nei til EU, Heming Olaussen, overfor Ny Tid.

– Jeg skjønner frustrasjonen fra København, men jeg tror forslaget om et verdensparlament kan stå i fare for å ende i sin motsetning; et elitært og autoritært, fjernt og udemokratisk styresett, uten reell folkelig forankring og legitimitet og med kaos som kjennetegn, sier Olaussen.

I København uttrykte Bolivias president, Evo Morales, et ønske om en global folkeavstemning omkring klimaspørsmålet. Han ønsket å spørre befolkningen i verdens nasjoner direkte for å lete etter løsningen; skal vi endre våre konsummønstre, redusere utslippene til én prosent, og bruke penger på klimaløsning framfor krig?

– Det er et demokratisk problem at de som må leve med konsekvensene av en beslutning ofte ikke har makt til å delta i utformingen av den; forrige uke ble det fremstilt som en gladnyhet at Oljefondet har vokst seg større enn noen gang. Men de som merker konsekvensene av god butikk på skatteparadiser, miljøødeleggelser og krig har ikke innflytelse på hvordan Oljefondet forvaltes, sier Emilie Ekeberg, leder for Attac Norge.

– Vi har en globalisert økonomi samtidig som de demokratiske institusjonene i stor grad finnes på nasjonalt plan. Det utgjør et demokratisk misforhold og gjør at for eksempel multinasjonale selskaper og internasjonale finansinstitusjoner kan operere utenfor demokratisk kontroll, sier Ekeberg.

En global utopi

Er et beslutningsdyktig Verdensparlament en utopi?

– Det var ikke mange for 30 år siden som trodde at EU skulle komme dit EU er i dag – med egen myntenhet, en direkte folkevalgt forsamling og en egen president. EU har gjort endel ting vi kan lære av, selv om også EU sliter med sine utfordringer, sier Kjartan Almenning.

Ikke overraskende er Heming Olaussen skeptisk til å benytte EU som positivt eksempel på et overnasjonalt organ. I følge ham preges EU av et demokratisk underskudd, elitestyring og lav valgdeltagelse.

– Befolkningen skal kunne finne informasjon, den skal kunne forstås, prosessene skal være oversiktlige og tydelige, deres synspunkter og stemmegiving skal ha en konsekvens. Etter min mening makter ikke EU overhodet å leve opp til disse kravene. Det snakkes ikke ett språk og det foregår ingen felles debatt mellom de 500 millionerv innbyggerne, sier Heming Olaussen.

– Jeg tror folkestyre krever en form for fellesskap og nærhet for å fungere. Jeg mener man ikke må kaste vrak på FN, men tvert imot styrke det eneste felles rammeverket verden har, sier Olaussen.

Kjartan Almenning fra Én Verden mener at enkelte nasjonale forhold ikke kan godtas dersom man ønsker å delta i det globale parlamentet.

– For å oppnå en demokratisk legitimitet må det stilles krav; for eksempel krav om at valgene foregår åpent og rettferdig. Man bør også kunne diskutere om det er greit å at eksempelvis Kina deltar i en slik forsamling uten å innføre menneskerettighetsreformer i sitt land?

– Og skal en slik global forsamling kunne bryte inn i nasjonale prosesser? Særlig land som opplever sterk økonomisk vekst, igjen som eksempelvis Kina, vil det kanskje være krefter som jobber mot internasjonal deltagelse, mens land som ikke har tilsvarende vekst ikke vil ha noe imot innblanding i nasjonale prosesser, sier Almenning.

Fremskrittspartiets utenrikspolitiske talsperson Morten Høglund mener at disse utfordringene er for store til at et Verdensparlament er realistisk:

– En forutsetning for at vi i det hele tatt skulle begynne å arbeide for en slik ide, måtte være at medlemmene var demokratisk valgt og dermed hadde folkelig legitimitet. En løsning der en del av medlemmene representerer sitt folk direkte og andre er representanter for sin regjering er ingen god løsning, sier Høglund til Ny Tid.

Fra G20 til Verdensparlament

Ulike sosiale bevegelser og sosiale forum har stilt krav om demokratisering av økonomien. Internasjonale organer som G8 og G20 har diskutert løsninger på finanskrisen – og blitt møtt med krav om at økonomisk utvikling må diskuteres blant FNs 192 land fremfor de utvalgte i G20.

Men FNs organer blir ikke prioritert av stormaktene. FNs toppmøte i juni 2009 har blitt karakterisert som en fiasko. Rike land i Nord sendte byråkrater for å møte statsledere fra Sør. Norge sendte en statssekretær fra Erik Solheims bistandsdepartement.

G20, WTO, IMF og Verdensbanken er alle organer bestående av byråkrater – uten demokrati og til dels også lukkede organer.

George Monbiot er en britisk journalist og forfatter som har deltatt i debatten om et utvidet globalt demokrati. Han skriver om en globalisert verden der alt har blitt internasjonalisert – unntatt demokratiet. Demokratiet er fortsatt nasjonsbundet, mens handel og økonomi i stor grad kontrolleres av overnasjonale organer og selskaper.

Han trekker fram fire hovedendringer som må til for en global demokratisering; et demokratisk valgt parlament med myndighet til å vedta lover og resolusjoner, en demokratisert generalforsamling som skal erstatte sikkerhetsrådet, opprettelsen av handelsmekanismer for å unngå akkumulering av gjeld, og en handelsorganisasjon som beskytter de fattigere landene.

Spørsmålet er om noen i det norske Storting nå vil ta grep for å fremme diskusjonen om en global demokratisering – når også EU-parlamentet reiser debatten.

FAKTA: KRAV OM GLOBALDEMOKRATI

» Ulike regionale parlamenter og nasjonalforsamlinger uttrykker ønske om et folkevalgt organ i FN – United Nations Parliamentary Assembly (UNPA).

» Enkelte mener at et verdensparlament kan og bør erstatte FNs sikkerhetsråd – et parlament vil gi FN sårt tiltrengt myndighet og tillit.

» Diskusjoner om parlamentsforsamlingen skal settes sammen av parlamentsmedlemmer fra verdens stater, eller om delegater til verdensparlamentet skal velges direkte.

» Andre mener at globale folkeavstemninger bør kunne holdes, f.eks. om klimatiltak, og at slike folkeavstemninger er tilstrekkelige.

» Både EU-parlamentet, Det Latin-Amerikanske parlementet (Parlatino) og den Afrikanske Union har vedtatt støtteerklæringer til opprettelsen av et verdensparlament i FN-regi.

• Denne artikkelen stod på trykk i Ny Tid 17. mars 2010